Sidet Trønderfe og Nordlandsfe (STN)

Bakgrunn

Rasen har sin bakgrunn i midt- og nordområdene i Norge. På 1800-tallet var det stor variasjon blant norske storfe. Kyrne var både med og uten horn, og alle mulige fargevarianter uten noen rasebetegnelser eller avlsprogram. Det var noe import av utenlandske okser, hovedsakelig Skotsk Ayrshire. Omkring århundreskiftet ønsket man likevel å satse på lokale raser, da man trodde at disse hadde en fordel gjennom flere generasjoners tilpasning til miljøet. Det ble dannet flere små lokale avlsforeninger for lokale rasetyper blant annet for Rørosfe, Trysilfe, Snåsafe, Nordlandsfe og Finnmarkfe. Området rundt Røros var først ute med å komme i gang med organisert avlsarbeid og hadde lenge en ledende rolle i dette arbeidet. Et resultat av dette er at rasen enda i dag ofte også kalles Rørosfe. Etter hvert ble de lokale raselagene slått sammen til det som i dag kjennes som Sidet Trønderfe og Nordlandsfe. Den offisielle starten på avlsarbeidet med rasen regnes fra en stor kvegutstilling i Røros i juni 1894.

Rasen er hovedsakelig en melkerase, tilpasset forholdene i dal- og fjellbygder i Norge. De er hvite med sorte sider. Pigmenteringen kan variere fra helt sort, med en hvit stripe langs ryggen, til helt hvit med sorte ører og mule. Det finnes rødsidede og brandsidede dyr, men det er ikke så vanlig som de sortsidede. Sidet Trønderfe og Nordlandsfe er nært beslektet med Svensk Fjällko, og Finsk Pohjoissuomenkarja («Nord-Finsk fe»), som også er tilpasset livet i de nordlige områder.

Bevaringsarbeidet

Avlslaget for STN ble dannet i 1946 og har som formål å arbeide for rasjonell avl med Sidet Trønderfe og Nordlandsfe. Avlslaget er en uavhengig, EU-godkjent raseforening, og har hovedansvar for avl, utvikling og bevaring av rasen. Foreningen forsøker å øke kjennskapen til rasen og formidler dyr. De har i mer enn 100 år hatt utveksling av avlsmateriale med Svensk Fjällko. De samarbeider med Norsk Genressurssenter, som har det overordnede ansvar for bevaring og bæredyktig forvaltning av de nasjonale husdyrrasene i Norge, herunder STN. I begynnelsen av det 21. århundre var det registrert 1000 kuer. De følgende 10 år eksisterer det ikke offisielle registreringer for, men fra 2010 finnes det årlige registreringer. Rasen har, med få unntak, vært i konstant fremgang. En stor utfordring er at en økende andel av populasjonen holdes som ammekyr. Disse inngår ikke i avlsarbeidet med rasen.

Avlslaget for STN og forskere arbeider med å karakterisere Sidet Trønderfe og Nordlandsfes egenskaper, slik at man er bedre stilt i bevaringen og utviklingen av rasen. Frem til 2019 var det dog kun utført 17 karakteriseringsstudier som inkluderte STN. De fleste av studiene omhandlet molekylær-genetisk diversitet. Avlslaget har kjørt flere studier på kaseinvarianter og fettsyresammensetning av melka fra rasen. Det er fortsatt et stort behov for å få karakterisert Sidet Trønderfe og Nordlandsfe sine egenskaper.

Fun facts

Okser skal være registrert som minimum 93.75% STN for å kunde inngå i stamboka. I tillegg er det et krav at oksens mor er en kontrollert melkeku. Gjennomsnittsytelsen for rasen ligger pr.2019 på 4479 kg melk, med 4,3% fett og 3,4% protein. Den mest høytytende STN-ku pr.2019 produserte i snitt for årene 2014 og 2015: 10428 kg melk, med 4,0% fett og 3,2% protein. Rasen har en høy (45%) frekvens av kappacasein B i melken, noe som gjør den velegnet for produksjon av ost.