Dølahest

Bakgrunn

Dølahesten har sin opprinnelse i Gudbrandsdalen og Østlandet for øvrig. Rasen ble etablert i 1857, og oppsto etter at det midt på 1800-tallet ble behov for å avle fram en hest spesielt egnet til arbeid i jord- og skogbruk og til skyssvesenet. Dølahesten er i dag brukt som sports- og fritidshest til kjøring og ridning, men benyttes også som arbeidshest i jordbruk og skogbruk. Den er kjent for å være sterkbygd, den har gode bruksegenskaper og ikke minst har den et rolig og godt gemytt. Dølahesten er en sunn, funksjonell og middels tung hest med gode bruksegenskaper.

Bevaringsarbeidet

Landbruks og matdepartementet (LMD) er øverste myndighet for all husdyravl i Norge. Norsk genressurssenter ble i 2006 opprettet som et rådgivende og utførende organ til LMD. Norsk genressurssenter koordinerer kompetanse og aktiviteter innen bevaring og bruk av nasjonale genetiske ressurser, og har til oppgave å overvåke status og medvirke til en effektiv forvaltning av genressursene i husdyr, nytteplanter og skogtrær i Norge. Ansvaret for dette arbeidet på hest er lagt til Norsk Hestesenter som har en rådgivende og utøvende funksjon for avlsorganisasjonene. Norsk Hestesenter rapporterer til LMD, og innrapporterer i tillegg årlige nøkkeltall til Norsk genressurssenter.

I 2011 ble det laget en handlingsplan for nasjonale hesteraser som omfattet dølahest, fjordhest og nordlandshest/lyngshest. Handlingsplanen hadde som formål å strukturere og gi retning på de tiltakene som ble ansett nødvendige for å sikre forvaltningen av rasene. LMD opprettet i 2016 et fagutvalg for de nasjonale hesterasene som skal rådgi LMD om arbeidet med de nasjonale hesterasene basert på gjeldende handlingsplan for nasjonale hesteraser. Fagutvalget består av representanter fra avlsorganisasjonene, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Norsk Genressurssenter og Norsk Hestesenter.

Landslaget for Dølahest ble stiftet i 1947, og er ansvarlig avlsorganisasjon for rasen. Registrering og stambokføring av dølahester utføres av Norsk Hestesenter etter avtale med Landslaget for Dølahest. Norsk Hestesenter fungerer også som Nasjonalt senter for dølahest og utfører oppgaver for rasen etter avtale. Det er om lag 3 800 dølahester i Norge i dag.

I avl av dølahest er det åpnet for begrensede muligheter for å bruke dyr av annen rase i bevaringsarbeidet. Det er tillatt å bedekke typegodkjente kaldblodstraverhopper med avlsgodkjente dølahingster og få avkommet registrert som dølahest. Hingster av nordsvensk rase kan fremstilles for kåring, blir de kåret kan de med en begrenset kvote brukes på dølahopper.

Karakterisering av rasen i forskningen

Det pågår forskningsaktiviteter som retter seg mot karakterisering av rasen. Karakterisering er en viktig del av bevaringarbeidet da dette gir informasjon om rasen har unike egenskaper vi kan får bruk for i fremtiden. Siden rasen er en del av vår kulturarv er det dessuten viktig å sikre historisk kunnskap om dens utvikling og betydning for mennesket, da vi ved å sikre kunnskap om rasen samtidig kan sikre kunnskap om vår egen sammfunnsutvikling.

Basert på et systematisk studie utført av NordGen var det frem til 2019 utført 15 lett tilgjengelige studier som inkluderer dølahest. De fleste av studiene fokuserte på molekylær genetisk diversitet innen dølahest og et utvalg andre raser. Det dreier seg om studier som ser på den genetiske strukturen i de norske hesterasene, slektskap mellom norske og mongolske hesteraser, raseavgrensning, polymorfisme i myostatingenet og atletisk prestasjon, genetisk slekstkap til estiske hesteraser samt forekomsten av mutasjon i DMRT3 genet som er assosiert med særskilte gangarter som tølt kjent fra islandshesten. Flere andre studier har undersøkt genetisk variasjon basert på avstammingsinformasjon. Disse omhandler blant annet utvikling og avl av dølahest, bruk av sannsynlighet for geners opprinnelse til å undersøke genetisk variasjon, stamtavle struktur, bruk av slektskapsmatriser for å unngå innavl, samt en klusteranalyse på bakgrunn av slekskapsdata. Et fåtall studier har undersøkt fenotypiske trekk, mens det ikke er gjort studier som karakteriserer rasens sosio-kulturelle betydning. Derfor er det fortsatt behov for å karakterisere dølahesten, både i form av utdypende molekylærgenetiske studier, men også i forhold til fenotypiske egenskaper, genetisk variasjon samt sosio-kulturell betydning. Denne type kunnskap vil stille oss sterkere i bevaringsarbeidet.