Den Nordiske Brunbia

I dag er det fire hovedtyper av honningbier som holdes i de Nordiske landene: Krainer-, Italienske-, Brune- og Buckfast bier. De tre første er underarter av den Europeiske honningbien (Apis mellifera) og sistnevnte er en hybrid. De brune biene er også kjent under navnene: Europeisk mørk bie og svart bie. Vi anser brunbien som den opprinnelige honningbiarten i Norden. De utviklet seg opprinnelig sørvest i Alpene for noen millioner år siden og vandret nordover etter slutten av istiden og nådde Danmark og Sør-Sverige for rundt 10 000 år siden. Bare de siste 100-150 årene har de andre underartene blitt importert til Norden.

De brune biene (Apis mellifera mellifera) har utviklet seg under ulike klimatiske forhold i Europa og store sesongvariasjoner, spesielt i nord. Dette har ført til store variasjoner i deres egenskaper og atferd. Generelt er de kjent for å være hardføre og nøysomme. De har en større kroppsstørrelse, lengere hår enn andre underarter. Den brune bien har en kort tunge og overlater blomsternektar med dype nektarier til sine kolleger: humlebier og solitære bier, blant andre. De brune biene tilpasser atferden sin til klimaet de er i. Generelt sier man ofte at de er trygge bier som ikke har hastverk med å ut å fly ut først om våren. I intensive jordbruksområder, hvor dyrkbare planter typisk har kortvarig, men intensiv blomstring, kan de brune biene ikke fullt utnytte seg av tidlig vårblomstring, men de kan ha en fordel i områder med blomstrende lyng, og med spredte nektarkilder. I de Nordiske landene, der våren kan være kald, og en tidlig varmeperiode på våren kan følges av frost, kan det være en fordel om biene ikke trekker ut for tidlig. De er også kjent for å fly selv om været er litt kaldt og surt. De brune biene kan derfor være et spesielt godt valg for birøktere i de Nordiske landene.

De brune biene (Apis mellifera mellifera) har utviklet seg under ulike klimatiske forhold i Europa og store sesongvariasjoner, spesielt i nord. Dette har ført til store variasjoner i deres egenskaper og atferd. Generelt er de kjent for å være hardføre og nøysomme. De har en større kroppsstørrelse, lengere hår enn andre underarter. Den brune bien har en kort tunge og overlater blomsternektar med dype nektarier til sine kolleger: humlebier og solitære bier, blant andre. De brune biene tilpasser atferden sin til klimaet de er i. Generelt sier man ofte at de er trygge bier som ikke har hastverk med å ut å fly ut først om våren. I intensive jordbruksområder, hvor dyrkbare planter typisk har kortvarig, men intensiv blomstring, kan de brune biene ikke fullt utnytte seg av tidlig vårblomstring, men de kan ha en fordel i områder med blomstrende lyng, og med spredte nektarkilder. I de Nordiske landene, der våren kan være kald, og en tidlig varmeperiode på våren kan følges av frost, kan det være en fordel om biene ikke trekker ut for tidlig. De er også kjent for å fly selv om været er litt kaldt og surt. De brune biene kan derfor være et spesielt godt valg for birøktere i de Nordiske landene.

Blant bie-underartene som holdes i de nordiske landene, anses brunbien som bevaringsverdig fordi det er den opprinnelige biearten, og den er utrydningstruet med svært få igjen av denne bien på verdensbasis. Andre underarter er introdusert overalt, og på grunn av bienes spesielle parringsbiologi har det ikke vært mulig å forhindre krysninger. Dronninger parer seg med droner som kan komme fra en hvilken som helst bikube innenfor en radius på ca. 3-4 km, og i noen tilfeller opptil 20 km. Skal de brune biene opprettholdes som en ren underart, er det nødvendig med bevaringstiltak.

Birøkt i de Nordiske landene 

Vi vet lite om birøkt i de nordiske landene før Kristendommen gjorde sitt inntog. Men vi vet at høsting av honning fra ville bikolonier (honningjakt) har vært praktisert både i Danmark og Sverige fra tidlig tid. Allerede før middelalderen hadde Sverige detaljerte lover om hvem som hadde rett til ville bikolonier i skogen, og på hvilke betingelser man kunne høste honning fra disse. I Norge er det ingen sikker historisk dokumentasjon av birøkt før på 1700-tallet. Vikingene nevner imidlertid bier og honning (til mjød) i sagaene sine, og produkter fra bier, som honning og bivoks, ble brukt i Norge gjennom hele middelalderen. Folk ble overrasket da det ble funnet bier i forbindelse med arkeologiske utgravninger i Gamlebyen i Oslo sentrum i 1975. Dette materialet ble datert til 1175-1225, og målinger viste at det var rene brune bier. Hvorvidt dette er et bevis på at det ble drevet birøkt i Norge også på denne tiden, er imidlertid et åpent spørsmål. Moderne birøkt, hvor biene har holdes i menneskeskapte bikuber, har vært drevet siden 1500-tallet både i Sverige og i Danmark. Samtidig forteller publikasjoner fra svenske prester om utbredt honningjakt fra 1650 og utover.

Danmark

Den danske biavlerforening ble stiftet i 1866. Målet var «At faa den jævne Mand med og faa lært ham at passe Bierne paa bedste Maade», og man må kunne si at danskene lykkes: Siden 1990-tallet har 140- til 150 000 kolonier vært holdt i Danmark. Det er imidlertid svært få brune bikolonier.

I 1990 var det rundt 400, og i dag er det rundt 200 brunbikolonier i Danmark, de fleste på øya Læsø, i tillegg til noen på øya Endelave, samt noen spredte apiarer rundt om i landet. Antall birøktere som er involvert i arbeidet er rundt 20. Øya Læsø var et av de siste stedene med rene brune bikolonier i de nordiske landene, og i dag er en del av øya bevart som et område forbeholdt brune bier som det eneste stedet i Danmark.

Sverige

Allerede i 1750 ble det gjennomført en undersøkelse av utbredelsen av birøkt i Sverige, og resultatene viste at det var 30 000 bikuber i landet. I 2000 ble det anslått at det var 110 000 bikuber i Sverige totalt og ca. 14 000 birøktere. Det er mye færre brunbier, med anslagsvis 2000-3000 kolonier av brune bier i Sverige i dag.

Brunbientusiaster i Sverige har jobbet med å bygge opp stammen av rene brune bier (prosjekt «NordBi») siden slutten av 1980-tallet, med støtte fra World Wildlife Fund (WWF) og senere også svenske myndigheter. Avlsmateriale har vært basert på rester av svenske brune bier, samt importert Læsø-materiale. Det er funnet isolerte steder som kan brukes til parring av dronningene (paringsstasjoner) og i dag er det flere rene parringsområder i flere deler av Sverige – i nordlige Värmland, hele Härjedalen, det meste av Jämtland, deler av Medelpad, Västerbotten og Norrbotten. På øya Lurö i Vänern har det siden 1984 vært en paringsstasjon hvor 800-1000 dronninger parres hvert år. Halvparten av disse eksporteres til andre land i Europa.

Finland

De første biene ble brakt hit fra Estland på 1750-tallet. De overlevde imidlertid ikke de kalde vintrene i Finland. Det første overlevende bisamfunnet ble hentet fra Sverige i 1777 og plassert i hagen til Turku Akademiet i Ruissalo. Finnene var ellers tidlig ute med å importere nye arter, da de første italienske biene kom til landet allerede i 1866. På 1960-tallet var rene brune bikolonier nesten forsvunnet. Bare Väinö Mäki-stammen er igjen, som nå har slått seg sammen med andre brune bie-stammer, og den nåværende brunbibestanden i Finland kommer fra Sverige og Irland.

I dag er det rundt 80 000 bikuber totalt, og av disse er det kun 300 brune bikolonier holdt av cirka 30 birøktere. To oppdrettere parer dronningene sine på øyer, og hver produserer omtrent 100 dronninger per år. En oppdretter produserer rundt 30 dronninger per år i den dype skogen, og flere oppdrettere prøver å starte opp avl på øyer. Det er en forening for birøktere for brune bier i Finland, som også er medlem av den Finske birøkterforeningen. De prøver å rekruttere flere birøktere av brune bier og birøkt av brune bier i Finland er derfor fortsatt under utvikling.

Norge

De første sikre opplysningene om birøkt i Norge er fra 1740, da bikuber ble importert til Kristiania (nå Oslo). Norges Birøkterlag ble stiftet i 1884, noe som bidro til ytterligere økt interesse for birøkt- Landbrukstellingen i 1891 viste at det var ca. 17 000 bikuber i Norge. I 1992 var det omtrent 90 000 bikuber. Norge har rene brune bier i deler av Agderfylkene og Rogaland. I dette området har man stort sett hatt denne arten siden starten av birøkten. I 1987 godkjente norske myndigheter kommunene Flekkefjord, Sokndal og Lund som renrasede oppvekstområder for brune bier. Det betyr at det innenfor disse kommunene er forbudt å holde andre bier enn rene brune bier.

Norges Birøkterlag har avlet brune bier siden 1976, men de avler også andre bityper. I 2013 ble Norsk Brunbiforening etablert for å arbeide med bevaring og avl av brunbien. I dag er det ca. 50.000 honningbikolonier i Norge, og rundt 4000 birøktere. Av disse er ca. 4000 brunbikolonier fra ca. 400 birøktere, hvor 1000-1100 av brunbifolkene er i verneområder.

Island

Det første forsøket på birøkt på Island var i Akureyri i 1935 og det varte i flere år, men ugunstige værforhold og vanskeligheter med import førte til at den ble forlatt. Neste forsøk var i 1943 i Reykjavík og varte til andre verdenskrig. Begge forsøkene omfattet brune bier importert fra Norge. Det tredje forsøket begynte i 2000 og pågår fortsatt. Det er ikke klart hvor mange bikuber som er i live i dag, men sammenlignet med de siste årene kan det anslås at det lever rundt 120 bikuber på Island i dag, alle Buckfast-bier.

På grunn av de store vintertapene har det vært økt diskusjon om å skifte art til den nordiske brunbien. Ved import av bier til Island må man være ekstremt forsiktig med å ikke importere sykdommer eller midd da Island i dag er fritt for dette. Det er tatt privat initiativ for å importere nøye undersøkte brune bidronninger til Island, og NordGens Nordic Brown Bee Network har bidratt til å koble dette private initiativet til andre nordiske birøktere. 10-20 dronninger hver fra Norge og Sverige skal importeres privat. I tillegg har Den islandske birøkterforeningen planlagt import av 4 brune dronninger. Håpet er at det innen få år vil være levedyktige brunbikolonier også på Island.

Brunbier utenfor de Nordiske landene

Det finnes brune bier også utenfor Norden. I et isolert område i de maritime alpene i Sør-Frankrike avles dronninger for salg i tillegg til et aktivt nettverk av birøktere som har verneområder i mange deler av Frankrike. Utgangspunktet for disse biene er de innfødte franske brune biene. Dette kan være viktig materiale å ta vare på, da dette området regnes som opprinnelsesområdet for de brune biene. I Østerrike er det brune bier i Tyrol. Fra «Tiroler Imkerschule» kan du kjøpe renrasede brune dronninger. I Sveits er avlen av brune bier godt organisert med flere paringsstasjoner.

Det er en stor bestand av brune bier i Irland og de britiske øyer, for eksempel øya Colonsay i Skottland. Isle of Man har forbudt import av andre bier for å beskytte mot varroa midd, noe som resulterer i rene brune bier på Island. I Nordvest-Italia, i Belgia og Nederland, forekommer også liten, men ren befolkning. Polen har et aktivt program for brunbier; imidlertid skifter de lokale birøkterne mer mot introduserte bier. Tyskland har nesten utryddet de brune biene, med massiv støtte til de introduserte Krainer-biene.

Konklusjon

Det er to alternativer når det gjelder å bevare genetiske ressurser hos bier: isolerte levende populasjoner eller kunstig inseminering for å utveksle genetisk materiale over landegrenser. Førstnevnte metode er en svært ressurskrevende bevaringsmetode og kunstig inseminering er ikke allment tilgjengelig ennå. Frysing av sæd og embryoer og lagre dem i en genbank er også et alternativ for å konservere genetisk materiale, men teknologien for denne metoden må utvikles videre, samt at man ønsker helst levende og sunne populasjoner.

Den brune bien er på randen av utryddelse over hele verden etter å ha dominert store deler av Europa frem til dette århundret. Det er derfor av vesentlig betydning at det iverksettes bevaringstiltak på de stedene hvor det fortsatt er rene stammer av underarten. På internasjonalt nivå har SICAMM – The International Association for the Protection of the European Dark Bee vært virkningsfull. I Norden er det gjort et betydelig arbeid gjennom Nordic Brown Bee Network, hvor eksperter fra de nordiske landene har gått sammen for å lage en Handlingsplan, med oppdatert versjon i 2019. Handlingsplanen fremhever og prioriterer tiltak for bevaring av brune bier. Samarbeid mellom aktører og koordinering på nasjonalt og internasjonalt nivå er av største betydning. Mer spesifikt ble karakterisering av biebestander i Norden for å lette utveksling av avlsmateriale der det var nødvendig, og utvikling og promotering av brunbispesifikke forvaltningsteknikker identifisert som viktige bevaringstiltak.

Det meste av bevaringsarbeidet gjøres imidlertid lokalt i hvert land. Uten lokale birøktere og deres interesse for bevaring er bevaringsarbeidet umulig. Derfor er det viktig å rekruttere nye birøktere og avle den brune bien med attraktive kvaliteter for birøktere. Målet for vernearbeidet for brunbier er å ha levedyktige bestander av brunbier, med egenskaper som birøkterne verdsetter, i hvert av de nordiske landene.